Da vi kom til Khorugh hadde vi valget mellom å kjøre rett østover via Pamir highway til Alicur, eller å kjøre sørover langs grensen til Afghanistan gjennom Wakhan Valley for så å komme inn på Pamir highway. Vi valgte «pose og sekk» – hele Wakhan Valley og halve Pamir highway.
Vi visste at det kom til å bli vanskelige kjøreforhold og var forberedt på å bruke lang tid gjennom valleyen. Med en snittfart på 20 km/t planla vi å bruke to dager på å kjøre de 47 milene fra Khorugh til Murghab med overnatting på et Homestay i Langar.
Valleyen var helt fantastisk, så vi lar bare bildene tale for seg selv.
De aller fleste bilene vi møtte (eller ble forbikjørt av) var landcruisere eller pajeroer. De fleste som tar seg gjennom valleyen med bil gjør dette med en slik taxi-bil med sjåfør. Vi fikk mange rare blikk der vi kom i gangfart med Boraen.
Det gikk oppover og oppover og på det høyeste punktet var vi oppe i drøye 4100 moh.
Til tross for at aircondition sluttet å fungere underveis i valleyen gikk bilen som en kule, i 20km/t, over steiner, bekker, humper og vaskebrett. Ingen tegn til olje- eller kjølevæskelekkasje heller.
Og med den lave hastigheten rakk vi å nyte hver meter med utsikt underveis. Selvom vi var så høyt over havet var temperaturen litt over 20 grader. Helt nydelig!
Vi opplevde stadig at veiene som var tillaget utenfor den egentlige veien var mer behagelig å kjøre på og disse ble ofte tatt i bruk. Vi hadde akkurat kjørt opp igjen på hovedveien fra en slik sidevei da Berit plutselig fikk en rar sleng på bilen. Det første vi tenkte var at vi hadde punktert, men en kjapp kikk ut vinduet slo fast at det var verre enn som så. Hjulopphenget på venstre bakhjul var brukket tvers av og bilen var dermed ikke kjørbar en meter til. Right in the middle of nowhere…
Bora to Mongolia 