Bora kunne funnet en litt mer tilgjengelig plass å knekke sammen, men det kunne også vært mye verre. Vi var omtrent 6 km fra der veien til Wakhan Valley kommer inn på Pamir highway noe som gjorde sannsynligheten for passerende biler litt større. Det var ikke så mye vi kunne gjøre annet enn å vente på forbipasserende som forhåpentligvis hadde to ledige seter i bilen.
Og vi ventet faktisk ikke lenger enn en halvtime før første Toyota 4-runner taxi kom forbi med to tyske turister. Både taxisjåføren og turistene var veldig behjelpelige og tilbød oss haik inn til byen Buluncul hvor de skulle overnatte. Vi takket ja til det selv om det beste hadde vært å komme tilbake til Khorugh hvor tilgjengeligheten på mekanikere og bilberging var endel større. Så fikk vi kjenne på følelsen av å kjøre villmannstaxi i 70km/t på veiene vi hadde kjørt i 20 km/t også.
I Buluncul, ca 2 mil unna havariplassen, kunne eieren av et homestay hjelpe oss med å hente bilen på sin lastebil og sveise delen som var ødelagt. Vi takket for tilbudet, men turte ikke å takke ja. Buluncul var mer som en teltleir enn en by, med tilsvarende manglende tilgjengelig verkstedutstyr. Vi spurte heller om han kunne frakte bilen og oss ned til Khorugh med lastebilen, og det kunne han. Vi gjorde oss klare til å dra, men så kom han tilbake og sa at lastebilen manglet papirer så han turte ikke å kjøre så langt på grunn av politisjekkpunktene på veien. Ok, så fikk vi lage en ny plan. På samme homestay som de tyske turistene sjekket inn på var det enda en gjeng turister med enda en egen taxi og taxisjåfør. Kanskje denne taxisjåføren kunne tenke seg en ekstra 4-timers tur ned til Khorugh? Han måtte tenke litt på det men kom frem til at bilen hans mest sannsynlig ikke holdt tur-retur (han måtte jo opp igjen til sine passasjerer og kjøre dem til neste plass dagen etter) og sa pent nei. Turistene forsto knipa vår og tilbød oss faktisk sin egen sjåfør og så kunne de finne en annen til å kjøre seg dagen etter. For godt til å være sant, men 10 minutter senere var vi på vei over Pamir highway ned til Khorugh. Så fikk vi bare håpe at taxien holdt hvertfall den veien vi skulle…
I Khorugh dro vi tilbake til hotellet vi reiste fra en dag tidligere og oppdaget da vi tømte taxien for bagasje at Christian sin bag manglet. Hotelleierne ble overrasket av å se oss komme tilbake i en taxi og satte himmel og jord i bevegelse for å hjelpe oss både med å finne igjen bagasjen til Christian og få bilen ned fra fjellet og på verksted. Og som om ikke det var nok – 10 minutter senere trillet en sølvfarget VW Bora opp foran hotellinngangen, en delebil vi kunne plukke deler fra! Dessverre var dette en 2wd hvor delene ikke passet med vår 4wd, men det sier litt om viljen til å hjelpe.
Neste dag gikk med til planlegging av bilberging ned fra fjellet. Hotelleieren hadde en nabo med lastebil som var villig til å kjøre de 40 milene tur-retur for å frakte Bora ned til verkstedet i Khorugh, og morgenen etter var det avreise kl 05.00.
Den kinesiske lastebilen hadde seter i tre (føltes det som) og plass til en og en halv kineser i passasjersetet. Det ble med andre ord veldig trangt for to nordmenn, men vi klagde ikke. Avgårde bar det med tadjikisk musikk på full guffe og en lastebil som hoppet og spratt opp Pamir highway. Vi kan si mye om veien frem, men kort oppsummert var det en bråkete, humpete, varm og lang vei de 20 milene opp til Bora.
I løpet av 10 minutter på havariplassen passerte det tre taxier som alle stoppet og lurte på om de kunne bidra, og vi kunne virkelig trenge all hjelp vi kunne få for å få Boraen opp på lasteplanet.
At vi fikk Bora opp på lasteplanet uten noe trøbbel var helt utrolig. Vi takket alle taxituristene for hjelpen, og klatret inn gjennom vinduene i Bora for å sitte litt mer behagelig de 20 milene ned til Khorugh igjen.
13 timer etter avreise var vi tilbake i Khorugh. Hotelleieren hadde ordnet verkstedtime til oss og bilen ble kjørt dit morgenen etter. Vi var rett og slett for slitne til å gjøre noe mer samme kveld.
Lenkearmen ble demontert og gjort klar for sveising, men samtidig ble det oppdaget at festet til traversen hadde løsnet på grunn av rust. Den løse traversen var mest sannsynlig årsaken til at lenkearmen fikk større belastning og tilslutt knakk. Og siden VW-deler er håpløse å få tak i i Tadjikistan skulle verkstedet forsøke å lage en ny innfestning til traversen for oss (!).
Med bilen på verksted hadde vi tid til å dra på den lokale basaren for å kjøpe nye klær til Christian som kun hadde det han sto og gikk i etter at bagasjen forsvant. Sokker, t-skjorter og boxere var det mest prekære. Men t-skjorter i størrelse voksen muskuløs nordmann skulle vise seg å være vanskelig å få tak i.
Bilen ble klar etter en og en halv dag på verksted. Lenkearmen var sveiset og forsterket, kardangen fikk påfyll av olje og traversen hadde fått ny innfesting og satt fast i bilen igjen. Totalt sum: kr 600!
Bora er igjen klar for nye eventyr, og i morgen tidlig, 31/7, setter vi kursen mot Murghab via Pamir Highway (for fjerde gang på fem dager) og håper at tadjikisk sveis er bra saker. Når alt går bra til slutt er litt kaos underveis å foretrekke.
Bora to Mongolia 