Da vi ankom Almaty i Kasakhstan måtte vi ta en vurdering på hva vi skulle gjøre videre. Dagene med bilreparasjon i Khorugh hadde forsinket oss med ytterligere fire dager, og Almaty var nå den siste byen før Mongolia hvor det fantes internasjonal flyplass med mulighet for oss å komme oss hjem. Med rundt 13 dager til rådighet på de neste 4500 kilometerne gjennom russisk ødemark og mongolske stepper måtte vi regne med dagsetapper på drøye 30 mil for å rekke frem i tide, noe vi anså som urealistisk med tanke på veistandarden videre. Skulle vi kaste oss på videre med risiko for både en og to ukers forsinket hjemkomst, eller skulle vi avslutte turen i Almaty og slå oss til ro med at det var så langt vi kom?
Ingen av delene fristet noe særlig, men ingen av oss er av typen som gir seg så lett heller. Kompromisset ble å finne en trygg plass å parkere Bora for et år for så å returnere til Almaty sommeren 2020 og fullføre turen. Da vi dro fra Oslo visste vi at målet om Mongolia på drøye seks uker var optimistisk, men på ingen måte urealistisk. Men med dagene i Baku da vi ventet på ferja over til Kasakhstan, og med verkstedventingen både i Dusjanbe og i Khorugh ble hele bufferen og litt til slukt.
Vi fikk parkere bilen hos VW i Almaty for en OK pris, og de ville også gjøre litt servicearbeid på bilen etter vårt ønske. Hos dem står i alle fall Bora trygt til vi er tilbake neste sommer for å fullføre turen til Mongolia og Ulaanbaatar.
Litt nedstemte satt vi kursen mot Norge og hverdagen. Det var synd at vi ikke rakk helt frem denne sommeren, men nye eventyr venter i 2020!
Bora to Mongolia 