4.-5. juli – Tornado, torden og trafikk i Bulgaria og Tyrkia

• 

Uværet fra Transfăgărăşan i Romania fulgte oss inn mot grensen til Bulgaria, og på motorveien kjørte vi rett gjennom en stor skypumpe. Sand og søppel kom flyvende gjennom lufta, og sikten ble dårligere og dårligere. Det var litt av en opplevelse!

Men uværet skulle uansett ikke bli det største problemet. I alle land vi har passert siden Tyskland har vi kjøpt vignett for å lovlig kunne kjøre på motorveiene. I Romania var det ingen informasjon om dette, og vi kjørte vel vitende om at alt var i orden retning grensen Romania- Bulgaria. Det første vi så da vi kom til kontrollstasjonen var et stort skilt med «Vignett control». Flott, tenkte vi, hva gjør vi nå?

Mannen i skranken ba om documents, documents og documents. Vi ga han alt vi hadde, til og med det vi hadde av kvitteringer fra alle bensinstasjoner. Men han bare ristet på hodet. Trikset «dum turist» fungerte åpenbart ikke, men han visste tydeligvis ikke hva han skulle gjøre med oss siden vi manglet vignett heller. Christian var på god vei til å prate oss ut av situasjonen, og mannen i skranken var rett ved å la oss passere. Men så kom det som skulle vise seg å være en transylvansk overkommandante inn i passasjen vi sto ved, hun hadde tydeligvis oppfattet at det var noe galt, og den damen gikk det ikke an å prate rundt. Først ville hun gi oss 250 euro i bot (til sammenlikning koster vignett for 10 dager rundt 15 euro), så visste hun ikke om hun kunne gi oss bot i det hele tatt. Vi ble vinket inn på en parkeringsplass, og Christian ble kommandert ut av bilen og tatt med inn på et bakrom. Det skulle vise seg at damen var villig til å slippe oss for 50 euro – uten kvittering. Bare å betale og takke og bukke, og komme seg fort derifra. Vignett for Bulgaria ble kjøpt i en kiosk 100 meter etter grensen…

• 

Passe oppgitt og irriterte fikk Berit i oppgave å finne første og beste overnatting i Bulgaria. Vi kom frem til en vakker solnedgang på Grand Hotel Riga i Ruse. 16 etasjer, sky-bar og sjø(elv)utsikt for en 500-lapp var godt innafor kriteriene.

• 

• 

• 

Turen gjennom Bulgaria var egentlig ingen höydare. Slitne hus, slitne veier, slitsom og hurtig trafikk. Vi innså også underveis at eksosanlegget hader fått et nytt hull etter grunnstøtingen over en liten fartsdump i Budapest. (Vi vet nå at bakkeklaringen er mindre enn en liggende halvannenliterflaske på motorveien). Vi kjørte på mot Tyrkia for å rekke grenseovergangen før vi trodde den stengte. Og den grensepasseringen skulle heller ikke bli problemfri.

• 

Køen av trailere som skulle inn i Tyrkia begynte flere km før grensen. Det er nok ingen overdrivelse at vi passerte hundrevis av trailere i kø.

Grenseovergangen besto av fire kontrollsoner. Med vignettproblematikken i Romania i bakhodet spurte vi høflig i skranken om det krevdes vignett også i Tyrkia. Svaret var «yes yes, bye-bye go home». Vi tok det som et ja. Men en hissig tyrkerkontrollør sendte oss tilbake til kontroll nummer tre. Vi skjønte ingenting, og tyrkeren viftet med armene, snakket bare tyrkisk og syntes åpenbart at vi var håpløse turister. Vi måtte bare snu og kjøre tilbake til kontrollsone nummer tre hvor vi ble møtt av en vekter som var som et spørsmålstegn, og vi var jo ikke akkurat noe mindre forvirret selv. Bye bye-go home-damen som hadde ordnet papirene våre fikk tilsnakk av vekteren, og så ordnet alt seg. Endelig ferdig med grenseovergangen etter halvannen time. Inn i Tyrkia og retning et strandhotell ved Marmarasjøen i MarmaraEreglisi. Innkjøringen til hotellet var forøvrig inn gjennom et hull i autovernet på motorveien i 120km/t. Vi passerte denne en gang eller to for mye før vi traff hullet i OK fart uten å få en lastebil i hekken.

• 

• 

• 

Vi brukte med vilje litt god tid ut fra hotellet på morgenen. Dels fordi vi var ved sjøen og kunne nyte litt sol, sand og bading, og dels for å slippe den verste rushen forbi Istanbul. Men det er alltid rush inn dit tror jeg.

Trafikken i Tyrkia er et kapittel for seg. Det er lovløse tilstander med forbikjøringer på høyre veiskulder i 120km/t, tuting på og av alle – hele tiden, og du får busser og trailere i hekken så bare mercedesstjerna i grillen synes i speilet i frontruta. Dessuten så har man vikeplikt både inn i rundkjøringer og fra høyre når man er i rundkjøringen. Vikeplikt hele tiden med andre ord. På toppen av det er noen rundkjøringer lysregulert i tillegg. Lastebilene er lastet til langt over taket, ingen bruker blinklys, og motorveiene mangler like gjerne veimerking. Og som om ikke det er nok! Dersom det blir kø, og det blir det, tyter det frem gateselgere som skal selge vann, brødvarer, mobilgadgets og annet ræl (som for eksempel leketrommer – hvem i alle dager ønsker å kjøpe trommer til ungene i baksetet når køen er så godt som stillestående og flere mil lang!?) midt på motorveien, som gjerne er 4-felts.

• 

Når trafikkmaskinene ser ut som kråkereir og det er veiarbeid med omkjøringer blir Christian fort litt stressa når han ikke får et konkret svar pronto om høyre eller venstre i 100km/t om 50 meter av kartleseren. Ofte blir dette rein gjetting fra nabosetet, som igjen resulterer i ekstra sightseeing og strafferunde tilbake til start for å gjøre et nytt forsøk på å treffe riktig retning. (Når første mulighet for å snu ligger 14 km unna blir øltørste menn småhissige av sånne feil).

• 

• 

• 

• 

Etter å ha brukt 8 timer på snaue 40 mil kom vi til slutt frem til et skikkelig lokalt leilighetskompleks i Bolu. Doen manglet toalettsete (men dette gikk vaktmesteren ut og kjøpte hos en kompis og monterte for oss), og restaurantene mangler øl, til Christians store sorg. (Men nærbutikken har, og vi har kjøleskap).

• 

• 

Vi fant en enda mer lokal restaurant som serverte tyrkisk «yogurtlu gözleme» – en tyrkisk lefse stekt på steintakke, med kjøtt, hvitløk, smeltet ost og tomatsaus. Og cola. Ganske godt egentlig. Kelneren fortalte om fetteren sin som flyttet til Norge for 11 år siden.

Vi har nå kjørt 4029km på 6 dager, og har passert 11 land. Ting går overraskende greit, og vi koser oss på tur!