
Grensepasseringen fra Tyrkia og inn i Georgia ble spesiell. Her var det kun eier av bilen som fikk sitte på ut av Tyrkia og inn i Georgia. Berit måtte bare pent pakke sakene sine og ta bena fatt.

Mens Christian loset bilen nærmest smertefritt gjennom diverse bagasjekontroller og over grensen, var Berit på vei til første skranke for å få et papir ingen visste hva het på engelsk, og som hun dermed heller aldri fikk. Selv om alle andre fikk. I neste skranke skulle dette papiret stemples men siden det ikke fantes noe papir ble hun bare vinket videre, merkelig nok. Det gikk jo overraskende greit! Det gikk også overraskende kjapt og greit å stemples ut av Tyrkia, problemene oppsto først da hun sto i visumkontrollen inn I Georgia.
Norske borgere trenger ikke visum inn i Georgia, og derfor hadde vi heller ingen. I passkontrollen ba de likevel om visumet, og de forsto ikke at Berit ikke hadde – for alle måtte jo ha det! Politimannen ba på nytt om å få se visumet, og Berit gjentok at hun ikke hadde. Han repeterte, hun repeterte han repeterte, hun repeterte. Til slutt ble de bare stående å se dumt på hverandre og følelsen av størrelsen var definitivt tilstede. Etter det som føles som en evighet med intens stirrelek med politiet midt mellom to land som ikke skjønner andre språk enn russisk, tyrkisk og georgisk, stemplet politimannen tilsluttpasset hennes og vinket henne videre (ny runde som dum turist, og det hjalp nok også å være lys blond og nordisk i tillegg).

Det ble et lite kultursjokk å komme fra Tyrkia til Georgia. Naturen var frodig og vakker, og halvparten av alle biler manglet støtfangere (det er visst ingen spøk at støtfangere må passe godt på, ref. tidligere blogg fra Romaia). Vi passerte flere flotte vingårder som Christian tittet lengselsfullt inn på, men vi skulle videre til Tbilisi – hovedstaden i Georgia. Christian er blitt skikkelig flink til å navigere etter Berits anvisninger og kjørte som en ekte lokalhelt i Tbilisi rushtrafikk.


Vi ankom tidlig på ettermiddagen, og for en vakker by Tbilisi var. Det lille hotellet vi skulle bo på lå i en trang liten gate i gamlebyen, omgitt av historie fra flere hundre år tilbake i tid. Hele gamlebyen er på UNESCOs verdensarvliste og vi skulle så gjerne hatt mer enn en kort natt i denne byen. Vi tillot oss en sen utsjekk fra hotellet dagen etter slik at vi fikk sett litt mer å byen.



På Freedom Bridge ble vi tilbudt båtturer på eleven Kura for hver femte meter. Vi takket pent nei til alle, men sistemann var litt ekstra på tilbudsiden. Først prøvde han seg med «free beer om board» deretter «free wine», «free georgian vodka», og» free bar». «Free weed» kom som et siste håp om at vi skulle bite på.

Grensepasseringen Georgia- Aserbajdsjan ble i samme stil som Tyrkia-Georgia, Christian kjørende og Berit gående. Berit kom seg kjapt gjennom, men Christian ble sendt hit og dit som et forvirret kvinnfolk på juleshopping. Etter 7 passfremvisninger, diverse engine controls, bagsekontroller og flere forsikringer om at det ikke fantes en drone (!) i bilen, slapp også Christian ut på den andre siden, 2 timer etter Berit.


På grensen ble det nærmest kastet penger etter oss av lokale som ønsket å veksle penger til en dårlig kurs. Vi kjørte kjapt forbi med tanke om at veksling ville løse seg underveis. Men landsbygda i Aserbajdsjan er øde, og det kom aldri noen andre vekslingsmuligheter. Vi angret bittert på at vi ikke lot oss lure på grensen da blodsukkeret sank rundt middagstider og ingen restauranter tok kort.

Vi fant tilslutt en minibank og fikk tatt ut penger til middag. Vi dro tilbake til restauranten og bestilte noe fra en meny på tyrkisk. Vi trodde faktisk vi hadde bestilt hver vår kebab, men vi fikk 6 små kjøttbiter på størrelse med en halv kyllingvinge hver. Det fikk justert blodsukkeret litt, men loff (det er det eneste som har vært tilgjengelig av brødvarer de siste 8 dagene) og pålegg fra det lokale supermarkedet ble redningn på vei hjem slik at vi kunne legge oss mette denne kvelden også. Denne natten hadde Christian ordnet overnatting på Az-petrol hotell. Vi begynte å ane ugler i mosen da vi tidligere på dagen passerte flere Az-petrolbensinstasjoner. Vi skulle faktisk bo på et bensinstasjonhotell!

Trafikken i Aserbajdsjan er omtrent som i Tyrkia, med unntak av at veiskulderen på motorveien også kan benyttes som motgående kjørefelt. Aserbajdsjanere er også ekstremt flinke til å pakke latterlig store lass på bilene sine.



Veien gikk i retning Baku og Mr. Hostel hvor vi skulle sove over. Eierne av Mr.Hostel skulle også hjelpe oss med å komme i kontakt med cargoselskapet og ferja som går over til Kasakhstan. Dette cargoskipet har ingen fast rutetabell, men går når det er fullastet. Hvis det er fint vær. Vi risikerte med andre ord at ferja akkurat hadde gått, eller at det var en uke til neste avgang. Vi har hørt mange historier om andre som har overnattet i mange dager på ferjekaia i påvente av at ferja skulle gå. Ved ankomst Mr. Hostel kunne de fortelle oss at vi måtte dra rett til kaia og kjøpe billetter, ferja skulle nemlig gå allerede dagen etter! Kunne det gå an å ha så flaks?

Billetter ble kjøpt og vi utvekslet telefonnummer med ferjekaia for å motta informasjon om når vi måtte være på plass dagen etter. De visste heller ikke når båten kom til å legge til land, og dermed heller ikke når den kom til å gå. Hvis den skulle gå, da. Det er nemlig litt sånn det er her, og man må bare godta det og smøre seg med tålmodighet og vente. Vi hadde ikke tenkt å sove på kaia, og dro tilbake til Mr.Hostel.

Morgenen etter kom beskjeden vi ikke ønsket men som vi frykteg, «vårt» cargo-skip var blitt omdirigert til Turkmenistan og neste mulighet for oss å komme over til Aktau og Kasakhstan ble skjøvet enda lenger frem i tid. Vi måtte booke ny overnatting og vente litt til…

Så her ligger vi da, på hver vår solseng på en privat sandstrand ved det Kaspiske hav i godt over 30 grader, og er usikre på om vi håper at båten går i morgen eller ikke. For det er ikke så verst med strandferie heller!

6111 km er tilbakelagt og delmål 1 er nådd. Vi er fremme ved ferja som skal tanoss over til Kasakhstan! Bare ca 9000 km igjen.
Fantastisk! Spennende å følge dere. Heia Bora to Mongolia!
LikerLikt av 1 person
Takk! Du ligger godt an til å vinne veddemålet på jobb 🙂
C
LikerLiker
Super reiseblogg. Keep it comming 😁👍
LikerLiker
Takk 🙂
Det kommer mer.
LikerLiker
Finfint skägg! Nu är det bekräftat att du groomar skägget varje dag innan jobb.
Kul att följa er.
B safe
LikerLiker
Takk, takk. Var ikke helt fornøyd med skjegget på det ene bildet der, men veldig fornøyd med å få oppleve en «bad hair day»!
LikerLiker
(Christian har nå lært seg å bruke balsam på turen) -B.
LikerLiker
Utrolig gøy å lese og følge dere!
God videre tur og fortsatt flott eventyr!
LikerLiker
Takk 🙂
Vi har allerede store utfordringer med språket, som f.eks. at vi får rødvin når vi bestiller hvitvin, og det blir vel ikke bedre nå når vi kommer inn i land der forutsetningene er at de kan mer russisk enn engelsk…
Fra nå av blir det два пива (dva piva / 2 øl).
LikerLikt av 1 person