11.-14. Juli, ferjekø i Baku

Vi var forberedt på at det ville bli litt venting for å komme over med båten fra Baku til Aktau, Kasakhstan. At båten skulle gå dagen etter at vi ankom Baku var faktisk for godt til å være sant.

Båtene som går denne ruta er cargo-skip uten noen fast rutetabell og som også tar med seg personbiler. Det vil si at båten ikke går før den er lastet full med trailere. Fra samme ferjekai går også båter fra samme selskap over til Turkmenistan, som igjen vil si at dersom det er flere trailere som skal til Turkmenistan enn Kasakhstan når en båt kommer inn, så kan denne bli omdirigert til en annen destinasjon enn det som først var planlagt og man må vente til neste båt kommer. Vindforholdene i Baku kan også være utfordrende, og båter kan gjerne bli liggende en stund å vente før de får lagt til kai. I tillegg har vi hørt historier om at opptelling av biler gjøres hver morgen 04.30, og at det derfor anbefales å bli på kaia for å sikre seg plass. Faren for å bli på ferjekaia i dagevis i et medbrakt telt i godt og vel 30 varmegrader var et potensielt mareritt. For oss så dette ut til å løse seg veldig fint ved hjelp av en ekstremt serviceminded ansatt i Caspian Coast Logistics. Han lovte å sende oss tekstmelding så snart han visste når båten kom og når vi dermed måtte være på plass på kaia. Dermed kunne vi reise tilbake til hotellet og vente der i stedet for på kaia sammen med 100vis av andre trailersjåfører.

Første beskjed var at båten skulle legge til kai morgenen etter og at vi måtte være klare for oppmøte på kaia ved formiddagstider. Denne båten ble etterhvert omdirigert til Turkmenistan siden det var flere trailere som skulle dit, og neste båt var ikke ventet inn før et døgn senere. Deretter kom beskjed på beskjed om at neste båt var forsinket på grunn av sterk vind, men at vi var garantert plass på «Professor Gul» så snart den la til kai i Baku.

Ventetiden ble brukt til sol og bading, reparasjon av eksosanlegg, mud vulcano-ekskursjon, reparasjon av eksosanlegg på nytt etter mud vulcano-ekskursjon, middag med en ny venn og sightseeing i gamlebyen i Baku. Vi har opplevd aserbajanere som svært hjelpsomme og vennlige hele veien, til tross for litt heftig bilkjøring og tvilsomme lass på bilene.

Eksosanlegget hadde begynt å henge litt midt under bilen hvilket resulterte i unødvendig mange nedslag i asfalten. Vi kjørte litt rundt og lette etter verksted helt til vi kjørte oss bort i et slitent boligfelt. En mann i bil skjønte vi var lost, og ved hjelp av mer miming og tegnspråk vi forklart at vi lette etter bilverksted. Mannen loset oss til Kamran Service ikke langt unna, og eksosen ble fikset for en 50-lapp.

Dagen etter ville vi prøve oss som ekte turister og reise å se på mud vulcanoes. Dette er små vulkaner som spruter ut flytende gjørme. Resepsjonisten på hotellet zoomet inn på kartet vårt der han trodde det skulle være, og vi beit rett på. 30 km og 1,5 times kjøring unna i følge gps’en (vi burde vel ant ugler i mosen her siden halve strekket var motorvei i 110km/t)..

De første 23km gikk veldig fint, men de siste 7 km manglet både asfalt og etterhvert også vei. Vi hadde lest på forhånd at veien inn til vulkanen var nesten like morsom å oppleve som selve vulkanene, og så langt kunne vi jo være enige om at veien var morsom, – så vi tenkte vi var på rett vei og fortsatte.

Christian kjørte, og om Berit sa at gps’en ville ta veien som gikk til høyre, syntes Christian at veien som gikk til venstre så litt bedre ut og kjørte der. På det viset havnet vi til slutt på noe som så ut som en vei av størknet leire. «Kult, nå er vi på skikkelig eventyr», sa den ene. «Jeg tror vi skal snu», sa den andre. Men det ble til at vi kjørte litt til.

Da det i utgangspunktet bare var 2 km igjen til målet ble «veien» så smal og kantene så løse at vi så det som uforsvarlig å fortsette. 4 km til fots i 30 varmegrader var også uaktuelt, så vi måtte innse at slaget var tapt og at vi ikke fant vulkanene denne gangen. Men det ble jo et eventyr ut av det likevel.

Vi back-tracket oss tilbake samme vei vi kom, og av alle ting som dukket opp fra ingenting møtte vi et tog som var minst like overrasket over å se turister som vi var over å møte et tog akkurat der.

Vel ute på asfalten var det tydelig at vi hadde behov for en ny tur til Kamrans bilservice. Et plastdeksel under bilen hang i løse lufta, og eksosen var løs igjen. Nå kunne vi jo veien, så det var bare å kjøre på. Kamran hadde stengt på lørdager tydeligvis, men igjen ble vi møtt av en hyggelig aserbajaner som kunne vise oss vei til et annet verksted som holdt åpent.

Mannen presenterte seg som politimann, og var svært behjelpelig. Han snakket ikke engelsk, men inviterte oss på middag da bilen var ferdig fikset. (Christian begynner å bli god på å forklare eksoslekkasje på tegnspråk). Vi takket ja til litt mat sammen med Qulu, selvom ingen av oss snakket noe språk den andre forsto. Han tok oss med til en restaurant som var eid av en fetter, og vi fikk ekte nasjonal kebabmat, brød, salat og ost. Det var veldig spesielt å spise mat med fingrene av samme fat med en du ikke aner hvem er og som man omtrent ikke kan kommunisere med, men maten var god, og Qulu var hyggelig og jeg tror vi koste oss alle tre.

I og med at båten vår fremdeles ikke hadde lagt til kai hadde vi enda mer tid å slå ihjel som turister. Vi reiste til gamlebyen i Baku og vandret rundt gater fulle av historie.

Gamlebyen i Baku var omtrent like vakker som gamlebyen i Tbilisi. Trange brosteinsgater og gamle murhus.

Vi fant oss en fin uterestaurant for middag. Noe av det som har vært utfordrende i Aserbjadsjan er språk, mat og menyer på restauranter. Ofte er ikke menyen oversatt, og om den er oversatt så forstår vi fremdeles ikke hva vi kan få fordi retten har et navn som ikke sier oss noen ting. Løsningen har vært å gjette, med ulikt hell. Vi har skjønt at vi må bestille både hovedrett, samt ekstra brød, ris, grønnsaker, saus osv i tillegg. Hvis ikke får du bare kjøttet eller bare brødet eller bare sausen. Denne gangen skulle vi ikke gjøre samme blemme som tidligere, og brant på med både hovedrett, salat, dumplings og brød. Da måtte vel middagen bli komplett! Men dette resulterte bare i at vi fikk en og en rett servert etter tur og ikke samtidig. Vi har gitt opp.

Desserten ble en tyrkisk kaffe fra baristaen på restauranten. Et lite sølvfat til oss hver med tre kopper med lokk. Da alt var plassert på bordet satte baristaen fyr på sølvfatet. Ganske stilig igrunn.

Morgenen etter fikk vi beskjed om at Professor Gul var lagt til kai, og vi måtte skynde oss til kaia. Vel fremme fikk vi vite at lastingen kunne ta 3-4 timer, men nå var i alle fall båten vår her!

Hjelperen vår fra Caspian Coast Logistics hadde ordnet med både billetter og tollpapirer for oss så vi kunne omtrent bare kjøre rett til passkontrollen og inn på båten.

3 dager etter ankomst Baku, og 5 timer etter innsjekk på kaia sitter vi nå og venter på at alle trailere skal kjøre ombord. Ingen vet hvor lang tid det vil ta eller når båten vil gå. Det er litt av greia med dette ferjeselskapet.