15.-19.juli, Inngangen til Sentral-Asia

Båtturen med Professor Gul gikk relativt greit. Strålende sol, rolig sjø og helt ok mat og lugar. Vi fikk kjøre ombord i båten rundt kl 14.00, og 6.5 time senere var båten lastet ferdig og klar til å dra. Vi visste ikke helt hvor lang tid overfarten ville ta (alt er jo ganske tilfeldig med denne båten), men ganske nøyaktig 24 timer etter avgang lå vi til kai i Kyruk, Kasakhstan. Det gikk ytterligere 4 timer før vi fikk kjøre av båten da alle ombord måtte gjennom en ny passkontroll før vi fikk gå til bildekk. I tillegg skulle alle trailere av først, og disse måtte rygge ut – en etter en. Klokka ble litt over 1 på natten før vi fikk fast land under hjulene, og neste tålmodighetsprøve tok til. Nye 4 timer med pass- og tollkontroll og besøk innom diverse skranker og vaktboder før grensepolitiet endelig sa «finish» og vi fikk kjøre ut porten. Men finish betyr ikke nødvendigvis final finish, og vi rakk bare å kjøre 10 meter på kasakhstansk jord før vi igjen ble stoppet og pekt bort til en parkeringsplass. Her sto en gammel haug av en utslitt Opel og ventet på oss og ut kom en mann, full av gulltenner, med mobiltelefon i hånda klar til å selge oss bilforsikring. Enda så slitne og lei vi var hadde vi ikke noe valg, forsikring måtte vi jo ha og grensepolitiet overvåket oss hele tiden. Det var en langdrøy prosess, og dealing av bilforsikring fra bagasjerommet til en så råtten Opel med påfølgende forsikringsbevis tilsendt på WhatsApp klokken 5 om natten tror jeg aldri vi kommer til å oppleve igjen. Håper jeg.

Kaia i Kyruk ligger ganske øde til, veiene har ingen gatelys og mange veier kan knapt nok kalles for vei. Nærmeste by, Aktau, lå drøye 60km unna og vi satte kursen dit for å finne et sted å få noen timers søvn. Et ungt par fra Polen som også kom med båten fikk haik inn til byen da de var minst like slitne som oss og hakket mer lost uten noen mulighet for offentlig transport ut fra kaia. Berit fikk i oppgave å finne absolutt første mulighet for overnatting, og vi manøvrerte oss frem i bekmørket på både asfalt- og grusveier og parkerte så nære inngangen til hotellet som mulig. 05.30 bar det rett i seng, og vekkeklokka ble stilt til 15min før frist for utsjekk samme dag. Først da vi sjekket ut så vi hvilket fantastisk sted vi faktisk hadde kommet til. Sandstrand, svømmebasseng ute med poolbar (og kald øl), solsenger og idyll. Vi følte oss litt teite som sjekket inn og ut i løpet av 7 timer og brukte all tiden på bare å sove, men Kasakhstans ørken kallet.

Vi brukte 2 dager på å kjøre til grenseovergangen Kasakhstan-Usbekistan. 90% av veien gikk gjennom ørken, og temperaturen steg raskt til over 40 grader. Det var ikke lenger sauer og geiter å se langs veien, men kameler. Mange kameler (Berit var i ekstase, hun har ventet på første kamel helt siden Tyrkia)!

På første overnattingssted møtte vi både et britisk par som kjørte en Polo og en britisk mc-kjører og begge skulle kjøre omtrent samme rute som oss mot Mongolia. Britene i Poloen holdt vi følge med hele påfølgende dag gjennom grensepasseringen og et godt stykke inn i Usbekistan. Etter den hittil verste grensepasseringen fra båten og inn i Kasakhstan var det ubeskrivelig deilig da grensepolitiet vinket oss som turister fremst i køen og lot oss passere alle kontroller før alle andre. Det var nesten litt flaut, men det er visst slik det gjøres og ingen andre i køen så ut til å bry seg nevneverdig. Vi trodde et lite øyeblikk at dette skulle gli helt smertefritt, men et plutselig tordenvær satte en brå stopper for gleden da strømmen på grensestasjonen gikk og alt ble stengt midlertidig. Det var bare å sette seg ned og vente. Igjen.

Uværet tok slutt, grensen ble passert og lokale penger ble vekslet til en OK kurs av en veldig pen dame med en veldig stor veske inne på en kafé. Hun prøvde å skjule vekslingen på en skikkelig dårlig måte, og hele prosessen føltes ganske shady (vi fant senere ut at veksling på svartebørsen er strengt forbudt i Usbekistan). 150 Dollar ga oss uansett 1.2 mill Usbekiske Som i 5000-lapper tilbake, og bunken med sedler var like latterlig tykk som de man kan se i amerikanske casino-filmer. Riktignok betalte vi nesten 100 000 på lunsj og vann i samme kafe og litt over 280 000 på tanking av bensin, så bunken krympet fort.

Da vi satt oss i bilen for å kjøre de siste 15 milene til neste overnattingssted skjøte vi fort hva «Good luck» på grenseovergangen betydde. Veien var så dårlig at det var bedre å kjøre i og langs grøfta. Store, dype hull over hele veibanen, hele tiden. 15 mil på dette i over 40 varmegrader føltes som en evighet og enda hvor forsiktig vi kjørte så slo bilen nedi 33 ganger underveis (rekord så langt på turen). Alle måtte bruke hele veibanen i tillegg til grøfta for å komme seg frem.

Bilene med de ekstreme lassene som vi så på grensen kjørte som noen villmenn forbi oss og det er et under at ikke akslinger knakk eller at biltakene ga etter der de regelrett spratt bortover veien. I utgangspunktet hadde vi planlagt å kjøre ytterligere 20 mil da vi kom frem til første overnattingsmulighet. Men i og med at vi hadde brukt nesten 4 timer på 15 mil på grunn av elendig vei og at klokka snart nærmet seg solnedgang (vi kjører aldri etter at det er blitt mørkt både på grunn av veistandard men også for generell sikkerhet), så takket vi betenksomt ja til et veldig slitent rom på et enda mer slitent veihostell med en tilhørende kafe som var så lite fristende at første middag med real-turmat ble løsning for middag på rommet den kvelden.

Morgenen etter kunne vi dessverre konstatere at gårsdagens offroad-kjøring på hovedveien mellom Kasakhstan og Usbekistan hadde tæret på Boraen. En liten dam med motorolje hadde lekket ut fra en sprekk i bunnpanna. Etterfylling av en halvliter gjorde susen på peilepinnen, og vi kjørte raskt videre på litt bedre vei enn fryktet. En litt rar flappe-lyd hørtes da vi kom litt opp i hastighet, og det tok ikke mange kilometerne før vi ble tatt igjen av to biler som vinket oss inn til siden og forklarte at noe var løst under bilen. Plastdekselet som skulle ha beskyttet bunnpannen var løst, men guttene visste råd og reparerte det hele på 5 minutter med 30 cm ståltråd. Jeg tror de syntes det var like stas som oss. Så bar det avsted igjen, enda litt forsiktigere enn dagen før for å ikke slå sprekken større.

Vi fyller bensin omtrent på hver stasjon vi kjører forbi for det kan fort være både 30 og 40 mil mellom hver mulighet. De fleste biler her går på gass og kvaliteten på bensinen som finnes er varierende. Ofte er det kun 80-oktan tilgjengelig hvis de i det hele tatt ønsker å selge oss bensin. Og de har åpent da.

Vi passerte en helt fantastisk flytebru over elven Amu Darya, en bru der dekket var av gamle bulkete stålplater lagt oppå det som så ut som råtne trestokker. Brua så så tvilsom ut at strekket på 200 meter fortjente fotografering hele veien. Men ved enden av brua sto militærpolitiet klar og forlangte at vi slettet alle bilder. Det holdt heldigvis at han så på oss gjøre dette selv, og vi slapp unna med ulovligheten uten noen andre verre represalier.

Vi ankom gamlebyen i Khiva utpå ettermiddagen men det var altfor varmt å være norsk turist i 45 grader. Men at gamlebyen også her var vakker er det ingen tvil om. Middagen ble inntatt i hjertet av gamlebyen og det ble en tidlig kveld før kursen ble satt mot Bukhara dagen etter – en etappe på snaue 50 mil gjennom ørken på ganske dårlig vei i veldig varmt vær.