Fra Khiva kjørte vi videre gjennom ørken og på dårlige veier til Bukhara og Samarkand (fremdeles i Usbekistan). Vi overnattet i kort avstand til gamlebyen og fikk vært litt turister på kveldstid. Begge disse byene, i tillegg til Khiva, har flere Madrasaer – islamske skoler hvor religionen læres bort og de er virkelig noen majestetiske byggverk.

Da vi kom frem til Bukhara møtte vi igjen John (den britiske motorsyklisten vi traff i Beyneu), og da han fikk høre om oljelekkasjen vår var han raskt nede i motorsykkelveskene sine og fant frem en «Steel Stick» til oss – en form for epoxy som fester på de fleste underlag og som dermed ville sette en stopper for lekkasjen.

Helt siden den ekstremt dårlige veien etter grenseovergangen inn i Usbekistan har vi slått fast at bilen må heves og få en større bakkeklaring. Det burde være en smal sak å fikse med gummiklosser i fjærene for eksempel, men å forklare dette på tegnspråk til gateverkstedene har vist seg å være vanskelig. Vi trodde et øyeblikk vi var heldige da det siste verkstedet vi var innom sa at dette var en easy-fix (for godt til å være sant dette også) og dro frem kompressor med slange og fylte to ekstra bar i alle dekkene. Bilen ble kanskje en halv cm høyere, men det var ikke akkurat dette vi tenkte var løsningen. Kjøreegenskapene ble desto verre og vi måtte innom enda et verksted for å slippe ut lufta igjen(!).


Grensepasseringen inn i Tadjikistan gikk relativt smertefritt og vi skulle ikke mange hundre meterne inn i landet før det ble en total landskapsforvandling. Fra å ha vært i brun sand og ørken i 5 dager møtte vi høye fjell og grønne frodige fjellsider.

Snøen lå fremdeles i fjellsidene til tross for mellom 20 og 30 varmegrader! Høyeste punkt var på rundt 2500 m.o.h, og det var mange biler og lastebiler som kokte på vei opp mot toppen. Veien manglet definitivt rassikring og flere steder var det ene kjørefeltet helt sperret av stein og jord som hadde rast ned fjellsiden. Veien gikk også gjennom Anzob tunnel som på folkemunne kalles for «Tunnel of death». Vi skulle ikke langt inn i tunellen før vi forsto bakgrunnen for kallenavnet.

Tunellen hadde lys i taket de første 200 meterne, deretter ble det helt svart. Jo lenger inn i tunellen vi kom jo mer eksos og støv var det i lufta og vi så kanskje fem meter foran bilen. Biler kom imot både med og uten lys og langs tunellveggen var det i tillegg laget en langsgående vannrenne i asfalten som var så bred og så dyp at om vi kjørte nedi så ville vi garantert satt oss fast. Og – plutselig dukket det opp kuer da vi nærmet oss tunellåpningen.

Vi lå som vanlig først i køen foran en gjeng av tutende lokalkjente som helt sikkert syntes at tempo «norsk forsvarlig» var uakseptabelt lavt. Men vi kom oss like hele ut igjen på andre siden og ble møtt av nye fjell og daler.

John tipset oss om et motorsykkelverksted (Bike House) vi kunne kontakte når vi kom til Dusjanbe i Tadjikistan for å høre om de kunne hjelpe oss med oljelekkasjen. Aziz på Bike House henviste oss videre til «Great Mechanic» like i nærheten, og Dilovan tok oss godt i mot da vi ankom Dusjanbe søndag kveld. Dilovan tok oppgaven med å løfte bilen så mange cm som mulig på strak arm, og ville i tillegg se på oljelekkasjen og lage en bukbeskytter under bilen. Bilen ble satt igjen på verkstedet og ble lovet klar innen midnatt dagen etter. Tilbake til hotellet tok vi en taxi for 10 kr. Ja, 10 norske kroner!

Siden bilen ble stående på verksted hele påfølgende dag hadde vi tid til litt klesvask av tre uker gamle truser (det ble Berit sin jobb), samt trimming av skjegget til Christian hos en lokal barbershop. Litt videre planlegging av kjørerute i Pamir samt beregning av antall resterende kilometer opp mot antall feriedager var strengt nødvendig.



Klokken 23.45 fikk vi beskjed om å komme til verkstedet til Dilovan. Bilen var hevet hele 10 cm (vi håpet på inntil 5 cm) og under hadde den fått en fin bukbeskytter laget av panseret til en gammel Lada. Perfekt! Men alt var ikke greit for det. Dilovan hadde oppdaget en lekkasje i kjølevæskesystemet (vi har fylt på mer og mer vann på radiatoren for hver dag, men med gode 40 varmegrader har vi ikke syntes det var vært så rart) og han sa at dette måtte fikses før vi i det hele tatt tenkte på å kjøre retning Pamir. Vi var enige i det, og lot bilen stå igjen enda en natt for at Dilovan skulle fikse også dette morgenen etter før vi satte kursen videre.

Dagen etter viste det seg at Dilovan ikke klarte å reparere lekkasjen i kjølevæskesysgemet uten nye deler som måtte hentes fra Dubai via Russland. Dette ville fort ta 3-4 dager, 3-4 dager som vi ikke har. Løsningen ble derfor å kjøpe med 5 liter kjølevæske fra han i tillegg til at han blandet i et pulver som kunne gjøre en viss tetting innenfra da han fylte opp med ny kjølevæske. Hans beste råd til oss videre var å følge sporene og kjøre som de lokale – de kjente veiene og visste om hvert hull og hver hump(!). Kursen ble satt mot Qal’ai Khumb og Khorugh.


Veien snirklet seg oppover langs elven Panj som også er grensen til Afghanistan. Flere ganger var vi så nære grensen at vi kunne kastet stein over til nabolandet. Men vi lot være.



Følelsen av å ha en bil som var 10cm høyere enn dagen før var helt magisk, Boraen fløt så fint over steiner og humper i veien. Olje og kjølevæske ble også sjekket etter hver pause og forbausende nok så lakk den ingenting lenger! Dilovans quick-fix har gjort susen. (For de som har behov for a Great mechanic i Dusjanbe så er telefonnummeret hans +992 550655901).

Vi passerte flere politi/militærkontroller og fikk etterhvert spørsmål om det norske våpenflagget som er limt på bilen. Det er tydelig at de ikke liker at bilen er merket slik så vi plukket av merkene da vi kom til Qal’Ai Khumb.



Med en snittfart på 24 km/t brukte vi 10.5 time på å kjøre de 24 milene fra Qal’Ai Khumb til Khorugh. Bilen slo nedi hele 75 ganger (flaut!) men Lada-panseret som er sveiset fast under motoren har tatt imot alle smellene og bilen er fremdeles tett der den skal være tett. Khorugh er siste stoppested før vi i morgen tidlig endelig entrer Pamir Highway og Wakhan Valley – vårt delmål nummer 2!
Fantastisk moro «å følge med dere på turen.». Ser frem til neste reisebrev.
LikerLiker
Takk! Turen blir litt mer krevende i neste innlegg… 🙂
LikerLiker