31. Juli – 3. August, Over grensen

Tidlig om morgenen 31. Juli satt vi kursen mot Murghab via Pamir highway. Vi visste at de første fem timene ville bli slitsomme og humpete – vi hadde jo allerede kjørt dette strekket tre ganger tidligere i løpet av tre dager. Vi krysset alle fingre for at sveisejobben sto til godkjent og at vi endelig skulle få kommet oss en etappe videre.

På vei til Murghab passerte vi Buluncul, den lille landsbyen hvor bagasjen til Christian forsvant. Vi bestemte oss for å stoppe innom i tilfelle bagasjen var tatt vare på. Vi fant dessverre ingen bagasje, men ved hjelp av et bilde vi hadde av taxisjåføren som plukket oss opp etter bilhavariet klarte noen lokale å gjenkjenne sjåføren og gi oss hans telefonnummer. Buluncul ligger noen timer unna telefondekning så det gikk til godt utpå kvelden før vi fikk tak i sjåføren og han kunne fortelle at bagasjen var hjemme hos han. I Khorugh. Hvor vi hadde vært i tre dager og som vi nå var en dags reise unna. Vi hadde ikke tenkt å kjøre tilbake enda en gang, så planen ble å få bagasjen levert til «The Pamirs Eco-Cultural Tourism Association» (PECTA), hvorpå de kunne donere klærne videre til trengende i Gorno-Badakhstan distriktet – det mest øde og minst tilgjenelige distriktet i Pamir. En fin løsning nå som Christian uansett hadde kjøpt seg nye Gucci boxere og sokker.

Veien vekslet mellom grus, asfalt og grøft med snitthastighet på rundt 20 km/t. God tid til å nyte fin natur med andre ord.

Murghab var første sted hvor vi fikk fylt mer bensin, riktignok fra den til nå mest tvilsomme «bensinstasjonen». Vi ble lovet på tro og ære at bensinen i tankene var 92-oktan og fylte full tank.

Eieren av «stasjonen» hadde en snedig måte å telle antall fylte liter benisn på. Han hadde flere ulike flasker og kanner med kjent volum som han fylte opp før han helte over på bilen. Så var det bare å telle opp antall flasker og kanner til slutt og betale og dra.

Fra Murghab gikk ferden videre mot grensen til Kirgisistan og byen Osh. Veien gikk oppover og oppover, og høyeste punkt ble passert bare noen kilometer fra grensen, hele 4655 meter over havet. Bora ble mer og mer gnien på tredjegiret sitt jo høyere vi kom, og vi skulle ikke bevege oss mange meterne utenfor bilen før vi kjente på kroppene at vi befant oss i uvant stor høyde.

Vi var blitt advart om at veien i området rundt grensepasseringen var dårlig, men at den skulle være så dårlig som det den var hadde vi aldri trodd. Veien var tildels bare en jord-sti og hadde det regnet hadde vi mest sannsynlig ikke kommet oss av flekken.

Naturen endret seg da vi passerte grensen til Kirgisistan. Fremdeles var det ruvende fjell rundt oss på alle kanter, men det dukket opp flere og flere grønne oaser med flokker av yak-kveg.

Til vår store begeistring endret også veien seg til nydelig asfalt med hastigheter vi ikke hadde vært i nærheten av de siste to ukene, og strekket inn til Osh og etterhvert Almaty gikk unna som bare det. Tadjikisk sveising av lenkearm og travers var godkjent!